Gerhard Munthe

Gerhard Munthe var en norsk kunstner som var kjent som landskapsmaler, tegner, dekorativ kunstner og kunstskribent. Han var en sjelden blanding av intellektuelle og følelsesmessige egenskaper, og hans store arbeidskraft gjenspeilet seg i hans verk. Han var en representant for stilutviklingen i norsk maleri fra ca. 1870 til tidlig på 1900-tallet, og hans dekorative kunst fra 1890-årene var påvirket av europeisk art nouveau og symbolisme.

Munthe vokste opp på doktorgården Alfheim i Elverum, hvor hans far var distriktslege. Han var en av 13 søsken og opplevde et sterkt indre samhold. Munthe utviklet en interesse for tegning i ung alder, og han ble også fascinert av naturen og folkelivet på husmannsplassene. Han gikk på skole i Christiania fra 1863, og feriereisene til Elverum og en tur til onkelen i Sogn i 1869 ga ham øvelse i å observere naturen og landskapet, noe som la grunnlaget for hans senere karriere som naturalistisk landskapsmaler. Til å begynne med hadde Munthe tenkt å følge i sin fars fotspor og bli lege. Han tok examen artium i 1868 og “anneneksamen” i 1869, men på dette avgjørende tidspunktet grep faren inn og foreslo at han skulle prøve sitt “kunstnerkall”. Munthe besøkte landskapsmaleren J.F. Eckersberg, som drev en malerskole i Christiania. Eckersberg oppmuntret ham til å følge sin lidenskap, og Munthe fortsatte som elev hos ham frem til 1874. Etter Eckersbergs død i 1870, overtok Morten Müller og Knud Bergslien skolen.

Munthe reiste til Düsseldorf høsten 1874 for å besøke sin fjerne slektning Ludvig Munthe, som var anerkjent som landskapsmaler. Dette oppholdet inspirerte ham til å male, og han malte et stort maleri kalt “Folk som rydder Nyland” (1876). Etter et år hjemme, søkte Munthe Statens reisestipend for å reise ut for videre utdanning. Han ønsket å reise til Paris, men på grunn av de høye kostnadene for å leie atelier og modeller, dro han til München i stedet. Munthe ble en ledende person i kunstnermiljøet i München. Han var formann i Den nordiske Forening der 1878–79, og han ble venn med Erik Werenskiold, en annen utpreget ledertype. Han deltok ikke i noen undervisning på Kunstakademiet, men orienterte seg selv i museene. I München malte han over 70 oljebilder, som nesten alle var komponert på basis av norske studier. De er ofte mørkstemte og har et langstrakt format med en poetisk undertone.