Samling: Édouard Manet

Édouard Manet var en fransk maler og grafiker og regnes som impresjonismens forløper og som en av de fremste representantene for den moderne kunstens utvikling. Manets kunstnerskap markerer et skille mellom klassisk og moderne kunst, men er også en forening av disse. Han løsrev seg delvis fra den etablerte kunstens idealer, både gjennom malemåte og ved å velge motiver fra sin egen samtid.

Manet fant inspirasjon i det moderne bylivet i Paris og hentet sine motiver på barer, kafeer og teatre. «Jeg maler det jeg ser, ikke det andre ønsker å se», ble hans valgspråk. I sine malerier skildret Manet hverdagslivet til borgerskapet så vel som arbeiderklassen. Han malte også landskapsbilder og portretter, men er kanskje mest kjent for sine kvinnefremstillinger, som for eksempel Olympia (1863) og Frokost i det grønne (1863). Begge disse maleriene vakte stor skandale. Kritikerne var spesielt opprørt over det de mente var vulgære motiver med et disharmonisk uttrykk. Manet studerte eldre malerkunst, som nederlandsk malerkunst fra 1600-tallet og mestere som Tizian (1490–1576), Francisco de Goya (1746–1828) og Diego Velázquez (1599–1660). Samtidig var han inspirert av realismen til Gustave Courbet (1819–1877). Gjennom sin klassiske utdannelse hos maleren Thomas Couture (1815–1879) tilegnet han seg akademiske ferdigheter, men senere brøt han med tradisjonen på flere punkter og beveget seg mot et nytt koloristisk maleri.

Kolorisme betegner den retningen i malerkunsten der hovedvekten ligger på fargenes samspill og virkning. Manet vakte stor interesse og beundring hos de unge impresjonistene i Paris' kunstnermiljø. Selv ønsket han imidlertid ikke å tilhøre denne gruppen, og takket nei til å stille ut bildene sine på impresjonistenes uavhengige utstillinger. I stedet forsøkte han hele livet å få verkene sine antatt på den tradisjonelle Parisersalongen, men her ble han i store deler av sitt kunstnerskap refusert og ekskludert. Manet hadde beskjeden kommersiell suksess i løpet av sin levetid, og det var ikke før på 1900-tallet at hans posisjon i kunsthistorien ble sikret av kunsthistorikere og -kritikere. Liv og karriere Gjennom et langt kunstnerskap endret Manets malerstil karakter. I begynnelsen bar verkene preg av en strammere stil og realisme. Etter hvert ble den dempede fargepaletten byttet ut til fordel for lysere, klarere farger, og formspråket ble ledigere, som hos impresjonistene. Fra 1860 til 1865 gikk Manet i lære hos den akademisk rettede kunstneren Thomas Couture. Læremester og elev hadde ulikt syn på kunst, men i løpet av tiden hos Couture tilegnet Manet seg likevel viktige ferdigheter innenfor tegning og maleteknikk som han senere skulle få god bruk for. Han løsrev seg aldri helt fra den klassiske kunsten, men skulle etter hvert gjøre opprør mot flere sider ved den akademiske tradisjonen.

De tidligste arbeidene hans viser tydelig den klassiske innflytelsen fra Couture, men Manet fattet snart interesse for 1600-tallskunst og spesielt de spanske malerne, gjennom sine studier i Louvre. Særlig 1600-tallsmaleren Diego Velázquez fikk innflytelse på Manets kunstneriske utvikling, som vi ser for eksempel i Baren i Folies-Bergère, malt i 1882. Selv under utdannelsen i studioet til Thomas Couture var Manet negativ til de konvensjonelle, tradisjonelle gestene og kunstige ansiktsuttrykkene til profesjonelle modeller. Etter hvert brukte Manet stort sett amatørmodeller og lot dem posere på en mer avslappet, hverdagslig måte. Manet og impresjonistene revolusjonerte bruken av farger. De oppdaget at de enkelte objektene i naturen oppfattes av hjernen vår som rene fargeflekker. Allerede i flere av Manets første malerier forlot han bevisst de tradisjonelle reglene om å modellere formen gjennom myke overganger mellom lys og skygge og brukte sterke farger og et blendende dagslys i bildene sine. Dette var radikalt og skulle markere et skille mellom klassisk og moderne kunst. Japansk inspirasjon Den store fascinasjonen for Japan hos europeerne på 1800-tallet påvirket impresjonistene og Manet på en avgjørende måte. De unge kunstnerne oppfattet det japanske som moderne, og stilen ble et hjelpemiddel for å løsrive seg fra den europeiske kunstens konvensjoner. Særlig japanske tresnitt hadde stor innflytelse på komposisjonsteknikk, fargebruk og behandling av billedrommet. Manet brukte den japanske kunsten i sine verk samtidig som han beholdt egen identitet. Vi ser japansk innflytelse i portrettet av hans venn Émile Zola fra 1868. Manet hadde et japansk skjermbrett som en rekvisitt i atelieret sitt, og vi ser det både i Olympia og i hans senere maleri Nana (1877).

Når det gjelder komposisjonsteknikk lånte Manet det tilsynelatende «tilfeldige utsnittet» fra japansk kunst, som brøt med den vestlige kunstens idealer om harmoni og perspektiv. Dette var et grep som skulle kjennetegne den impresjonistiske kunsten. Den japanske inspirasjonen vi ser i vestlig kunst på 1800-tallet, går under begrepet japonisme. Skandalekunstneren I 1863 malte Manet Frokost i det grønne, et bilde som sikret hans gjennombrudd. Manet hentet inspirasjon fra kjente kunstnere som Giorgione (1478–1510) og Rafael (1483–1520), men maleteknikken og ikke minst den nakne kvinnen sammen med to påkledde menn provoserte publikum. Scenen er landlig og idyllisk, men Manet malte mennene i moderne klær, noe som forteller oss at dette ikke er et mytologisk fantasilandskap. Dette bidro også til at den nakne kvinnen fremsto skamløs og vulgær. I stedet for å male en mytologisk figur, som for eksempel en gudinne, fremstilte Manet en moderne kvinne med et nærmest forførende blikk direkte rettet mot tilskueren. Denne bevisste sammenblandingen av sjangere forvirret mange. Maleriet ble avvist av Parisersalongen og heller stilt ut på Salon des Refusés, en kunstutstilling som viste refuserte verk. (Utstillingen kan sammenlignes med Høstutstillingen i Norge.) Folk strømmet til for å se, og verket ble latterliggjort og kritisert. Kritikerne la vekt på at billedgruppen var fremstilt i et hardt, blendende lys og plassert i et skogsinteriør med et tydelig urealistisk perspektiv. De mente også at bildet hadde et flatt preg og mange slurvete detaljer som ikke passet seg i et ferdig maleri.

Manet demonstrerte her et brudd med den akademiske kunstens idealer om et illusjonistisk billedrom. Manet skapte nok en gang skandale med bildet Olympia fra 1863. I dette maleriet er motivet inspirert av den venetianske 1500-tallskunsten og den liggende Venus, motiver som vi finner hos Giorgione, Palma Vecchio og spesielt Tizians Venus av Urbino. Men Manet har ikke fremstilt sin Olympia innenfor den klassiske tradisjonen. I stedet brukte han den samme modellen som i Frokost i det grønne, en kvinne ved navn Victorine Meurend, som var en velkjent skikkelse i kunstnerkretser. At kvinnen kunne identifiseres blant publikum gjorde bildet meget kontroversielt. Kritikerne mente i tillegg at kvinnen var fremstilt ugrasiøs og vulgær, at lyset i bildet var for hardt, og kroppen flat og dårlig modellert. Flere elementer i bildet hentydet dessuten til prostitusjon, som for eksempel den mørke tjenerinnen som dukker opp bak Olympia med en blomsterbukett, og den svarte katten med strittende pels i bildets høyre hjørne. Blomstene kan leses som en gave fra en klient, og svarte katter er i vestlig tradisjon forbundet med ulykke og mørke makter. Manet ønsket ironisk nok ikke selv å være en revolusjonær. Likevel gjorde han bevisste valg da han brakte klassiske motiv inn i en moderne, hverdagslig sammenheng, og han må ha regnet med at dette ville vekke reaksjoner. Det skulle imidlertid ta lang tid før Manet for allmenheten ble forbundet med annet enn skandalemakeri, og han kjempet mot denne fordommen gjennom store deler av sitt kunstnerskap. Pariserinnen og utelivet Manet var dedikert til Paris og ikke minst til de parisiske kvinnene gjennom hele sitt virke. I sitt arbeid brukte han gjerne allegorier, som for eksempel franske viner, når han skulle fremstille byens kvinner. Burgundervin skulle representeres ved en mørkhåret kvinne, Bordeaux ved en kvinne med brunt hår, og Champagne ved en blond kvinne. Et eksempel på dette er den lyshårede kvinnen i maleriet Baren i Folies- Bergére fra 1882, hvor Manet også fremstiller det moderne utelivet i Paris på en oppsiktsvekkende måte. Bildet viser en kvinne som betjener en dresskledd herre i en bar på et fint utested. Mannen vises kun i speilet bak kvinnen, og vi ser kvinnen fra mannsskikkelsens ståsted. Men vinkelen og avstanden mellom de to er ikke realistisk. Speilet bak kvinnen gir et innblikk i folkemengden, der et festkledd publikum følger en akrobatforestilling. Denne forestillingen foregår altså på «utsiden» av bildet, der vi som publikum står. I arbeidet med dette maleriet var Manet trolig inspirert av sitt store forbilde Diego Velázquez, som benyttet seg av en lignende lek med speil i maleriet Las Meninas fra 1656. Manets bilde fremstår som et spill mellom ulike perspektiver og virkelighetsoppfatninger, men er også dristig i sitt forenklede, summariske formspråk. I tillegg gir maleriet et innblikk i det skjeve maktforholdet mellom fattige arbeiderklassekvinner og velstående menn fra borgerskapet. Bildet kan leses som en kommentar til seksuelle relasjoner som fant sted mellom mennesker fra ulike klasser i Paris.

Akademisk tradisjon og impresjonistisk innflytelse Manet møtte Claude Monet i 1866, men da var forholdet deres kjølig. I 1874 utviklet det seg imidlertid et vennskap mellom dem som også påvirket Manet i sitt arbeid. De malte sammen ved bredden av Seinen og fanget det moderne fritidslivet ved Argenteuil, det flommende sollyset og vannets skiftende overflater. Manet malte flere bilder av kvinner og menn i fritidsbåter, og i disse bildene ser vi et løsere formspråk og en lysere fargepalett enn i mange av hans tidligere verker. Manet brukte også Monet som modell, slik vi ser i Monet maler i sin studiebåt fra 1874. Selv om Manet etter hvert ble god venn med flere aktører innenfor den impresjonistiske bevegelsen, regnet han seg aldri selv som impresjonist. Han takket nei til å stille ut bildene sine sammen med impresjonistene på deres uavhengige utstillinger og fortsatte å sende verkene sine til Parisersalongen. De refuserte verkene stilte han ut i sitt eget studio.