Vincent van Gogh

Vincent van Gogh var en nederlandsk maler og en av ekspresjonismens forgjengere. Han regnes som en av de viktigste malerne ved inngangen til 1900-tallet, men han fikk ingen anerkjennelse i sin egen levetid.

I 1880-årene malte han mange landskapsbilder og selvportretter med korte, parallelle penselstrøk og sterke farger. Blant hans mest kjente malerier er "Solsikker" (1888) og "Mann med avskåret øre" (1889). Det siste ble utført etter at han selv hadde skåret av seg øret. Han endte opp på et sinnssykehus og tok sitt eget liv. Vincent van Gogh var sønn av Theodorus van Gogh, en protestantisk prest, og Cornelia van Gogh. Vincent var den eldste av seks barn og arbeidet som en reisende kommisjonær for Goupils kunsthandel i Paris, men vendte hjem til Nederland i 1874 etter en ulykkelig forelskelse.

I 1876 dro han til London igjen, ble religiøst interessert og studerte teologi for å bli misjonær i Nederland. Der reiste han rundt som lekpredikant i gruvedistriktene i Belgia og utførte av og til tegninger av de fattige arbeiderne. Han ble avsatt som lekpredikant og bestemte seg i 1880 for å ofre seg for maleriet, oppfordret og hjulpet av broren Theo. I årene frem til 1886 malte han i Nederland og Belgia og mottok sterke impulser fra malerne Jean-François Millet, George Hendrik Breitner, Jozef Israëls og Anton Mauve. Hans motivkrets var arbeidende mennesker og grupper i enkelt miljø: "Veversken" (1884) og "Potetspiserne" (1885). Fargene var mørke og brunlige, og han kalte selv perioden "svart". I 1886 kom han til Paris og arbeidet i Fernand Cormons atelier til 1888.

Like etter ankomsten til Paris møtte han Paul Gauguin, som han beundret. Han traff også de fleste av impresjonistene. Under inntrykk av impresjonismen gikk han over til lyse, sterke farger. Motivkretsen endret seg også, og han malte nå mest landskap og portretter. Han dro til Arles i Sør-Frankrike i 1888, der han drømte om å opprette et atelier sammen med sin venn Gauguin som leder. Van Gogh gikk nå inn i en ny malerisk fase og arbeidet fortsatt med portretter som "Postbudet Roulin" og det praktfulle, eksotisk inspirerte "Zouave" (begge 1888). Penselstrøket, som allerede hadde vært bredt, markant og temperamentsfullt i Paris-tiden, ble nå enda mer karakterfullt og personlig.