Sverre Aurstad

Sverre Aurstad er en anerkjent fotograf som har spesialisert seg på bruk av analoge kameraer og svart-hvitt film. Han betrakter lyset som en aktiv formdefinerende faktor i bildene sine. Aurstad skriver dette om sitt arbeid:

Fotografiets gjennombrudd på 1800-tallet var preget av at man nå kunne vise virkeligheten slik den er. Men fotografiet gjør jo ikke det. Ingen annen kunstform skaper forventninger om en eksakt gjengivelse, for så umiddelbart erstatte dokumentasjon med form. Fotografiet er unikt i sin evne til å eksistere forkledd som virkelighet og samtidig evne å flykte fra denne virkeligheten. Dette er en drivkraft i mitt arbeid.

Jeg beveger meg i grenseland mellom virkelighet og abstraksjon. 

Mitt møte med landskap har tre elementer: den ubearbeidede topografien, den personlige bearbeidingen og det symbolske eller metaforiske verdien i det ferdige bildet (når jeg lykkes). Det faktiske, det personlige og det symbolske er alltid med meg uansett tema i arbeidet. Denne tenkemåten tillater meg å tro at våre bestrebelser likevel kan være verdt strevet.

Mennesket ødelegger natur og miljø for full fart hvis det er en korttids profitt i sikte, og det å arbeide med landskap og natur synes i dag mer relevant enn noensinne. 

Den norske forfatteren Kari Saanum åpnet en av mine utstillinger (Tid med Trær – 2022) og sa blant annet: «Disse knudrete, deformerte og til dels nakne, skjeggete, døde trestammene kan kanskje få tankene over på en annen kunstner som jobbet med trær som motiv, Lars Hertervig. Men der Hertervigs trær ofte står ensomme i mennesketomme, øde landskap, er skogen hos Sverre Aurstad levende, forhekset, gåtefull, magisk spennende. Eventyrlig, i beste forstand. Lyset spiller en avgjørende formgivende rolle i bildende. Samtidig lager lyset i mange av bildene forvirring. Speileffekter, grenser som viskes ut og oppheves, skaper usikkerhet om hva som er opp-ned i bildet – og verden. Dette er Kittelsens eventyrskog, bebodd og besjelet, men ikke som naturromantisk ikon, heller med et ekko av modernitetens doble, urovekkende opplevelse av naturens skjønnhet, sammenstilt med dens kaotiske kraft og potensialet for undergang og ødeleggelse.»