Ragnhild Kaarbø

Ragnhild Kaarbø var en norsk kunstner som ble født inn i en velstående familie i Harstad. Mens hun gikk på pensjonatskole i Hannover, bestemte hun seg for å bli maler. Etter å ha tatt undervisning på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole og hos Harriet Backer, fortsatte hun sin utdannelse i Paris, hvor hun var elev av blant andre Kees van Dongen, André Lhote og Pedro Araujo. På midten av 1920-tallet studerte Kaarbø under Fernand Léger, og hennes arbeider fra denne tiden var preget av en strengt konstruktiv stil. Motivene, som oftest var enkle oppstillinger, ble abstrahert i plankubistisk retning, slik at bare stiliserte enkeltelementer antydet utgangspunktet. Hun arbeidet også med nonfigurative komposisjoner, og koloritten var ofte nokså asketisk. Kaarbø stilte sammen med skandinaviske kolleger, blant andre Otto G. Carlsund, Franciska Clausen, Ragnhild Keyser og Charlotte Wankel, ut kubistiske arbeider i Kunstnerforbundet i 1927, men utstillingen ble ingen suksess. Henrik Sørensen, en venn av Kaarbø fra hennes yngre år, opptrådte som utstillernes forsvarer mot den uforstående pressen, og resultatet ble en presseboikott av Kunstnerforbundet. På 1930-tallet utviklet Kaarbø sine koloristiske evner, spesielt innen landskapsmaleriet. Hun bodde hovedsakelig i Oslo, tilbrakte somrene i Nord-Norge og foretok flere studiereiser i utlandet. Hun malte også kopier etter de gamle mestrene i Italia. Kaarbøs senere kunst bygget på direkte naturobservasjon, og bare unntaksvis arbeidet hun i en mer abstrakt retning. På slutten av sitt liv ble hun tvunget til å male med venstre hånd på grunn av lammelse. Kaarbø deltok på en rekke kollektivutstillinger, inkludert Høstutstillingen og Salon d'Automne i Paris, og hennes arbeider er representert i offentlige samlinger som Nasjonalgalleriet i Oslo og Oslo kommunes kunstsamlinger.