Det skjedde noe veldig viktig den gang for ti år siden da Unni Askeland trakk det sterkeste kortet en kunstner har, og kastet klærne i en video basert i katarsis og genuin sorg. I 2022 er det lett å konstatere at noe knakk der. Kall det en kode, kall det desperat, modig eller hva du vil, men i retrospekt må man likevel konstatere at derfra ble den egne kroppen et svært avgjørende verktøy og transportmiddel – enten det har handlet om å registrere faktisk fysisk førstehåndserfaring, eller dybdeundersøkelser av mer universelle myter.
I disse nyere arbeidene er det vel heller det senere – hun viker ikke fra å gå helt tilbake til selve definisjonen av synd hvor hun i Eva’s drakt gir et eple til en mer arkaisk Adamsfigur, eller kaster den nå 60 år gamle kvinnekroppen sin i vannet som en annen Ofelia, heller enn å gå i kloster.
Det er den seneste markeringen av en progresjon som potensielt aldri vil avsluttes. Fordi det er altfor viktig. Samtidskunsten må til tider kry av nakne folk, og noen ganger med heller eksplisitt oppførsel – dette vet jeg fordi jeg har vært en av disse arketypene som snudde videokameraet mot meg selv det første jeg gjorde – men de aller fleste gir det opp når de bikker 40, fordi kroppen plutselig ikke lenger er så mye å skryte av. Selv ventet jeg til jeg var 50, den alder da Unni Askeland altså begynte med det.
Man kan selvsagt spekulere over om det vil være det samme ved 60 som før 30, men det er beside the point; Vi driver ikke å leker kunst her, og hvis det ikke var nødvendig ville det ikke foregå på denne måten.
Tommy Olsson, Trondheim, september 8. 2022